Historien Polarlys

Bergenskes hurtigløper Polarlys, Georg Salvesens samling. Ukjent fotograf.
Bergenskes hurtigløper Polarlys, Georg Salvesens samling. Ukjent fotograf.

Til erstatning for Astræa som forliste i januar 1910, besluttet Det Bergenske Dampskipsselskab straks på kontrahere et nytt skip til Hurtigruten. Selskapets investeringer i nytt materiell på denne tid må sees i sammenheng med den posisjon som Bergen nå var i ferd med p opparbeide, etter at Bergensbanen var åpnet i 1909. For Hurtigruten ble Bergen på denne tid det naturlige endepunkt.

Mens Bergenskes forrige skip, Midnatsol, var bygget hjemme i Solheimsviken, ble det nå Nurmeister & Wain i København som fikk bestillingen. Døpt Polarlys lå det klart til levering i april 1912, og på vei hjem gikk det først innom Oslo, hvor Bergenskes direktør, Kristofer Lehmkuhl, kunne vise skipet frem for stortingsrepresentanter, regjering og samferdselsmyndigheter.

Polarlys var også et imponerende skip, på 1069 brt og 536 tdw, med en lengde på 208 fot. Av utseende og arrangement var den nokså lik Midnatsol, men seks fot lenger og mer moderne i overbygningen, Det var lugarer for 65 reisende på 1. Plass midtskips og akter, 32 på 2. I forskipet og 44 på tredje forut. En del av lasterommet var isolert og hadde kjøleanlegg. Maskineriet var av tripleekspansjons type og utviklet 1473 ihk. Under prøveturen kom farten opp i 13, 45 knop. Polarlys var en racer i Bergenskes svarte og hvite drakt. Skroget hadde skarpe og slanke linjer, dekkslinjen en elegant spring, og med stor overbygning hvor promenadedekket var kledd inn i brofronten. Bro og bestikklugar var flyttet et dekk opp. Skråstilte mastre og skorstein gav inntrykk av stor fart.

Polarlys ble et lykkelig skip og seilte år etter år uten spesielle hendelser. Den satte likevel en alvorlig skrekk i hele kyst-Norge i februar 1930. Like før hadde Haakon VII gått på Stavenes med 18 omkomne, og nå ble også Polarlys savnet i nesten et døgn. 13. Februar klokken 1900 gikk skipet i sørgående rute fra Rørvik og la ut på Folla i sørvestlig storm. Etter noen timer passerte nordgående Finmarken, og i storm, orkanbyger og mørke valgte kaptein Norlie å ta Polarlys vestover og ri av stormen i åpent farvann, Klokken 0600 skulle skipet etter ruten ha vært i Trondheim. Men Polarlys kom ikke. Ut over dagen steg engstelsen – hvor var skipet? Mange hadde nok trodd skipet forlist da Polarlys klokken 0100 15. Februar gled på kai på Brattøra.

Iløpet av 1930 ble skipet modernisert. Innredningen ble bygget om etter den nye ordning, 1. Plass midtskips med køyplass til 50 og 3. Plass akter med 39 køyer. Bergenske satte ellers inn flere eldre skip i ruten, som Mira og Irma, inntil selskapet i 1937 fikk sitt nye flaggskip Nordstjernen.

9. April 1940 lå Polarlys i Bergen og ble straks tatt av tyskerne som losjiskip ved Marineholmen. De malte navnet Satan på skipet, men det måtte kort etter forandres til Tan. Ved juletider 1940 ble det levert tilbake og kom igjen i fart. Under evakueringen av Nord-Norge ble det på ny rekvirert en kort tid, fra 18. Oktober til 10. November 1944. I mars 1945 gikk skipet i opplag ved Stamnes i Osterfjorden og ble liggende her til freden kom.

Sommeren 1945 var Polarlys et av de få hurtigruteskip som var til rådighet. Etter den mest nødvendige overhaling lå den 7. Juli 1945 klar for sin første tur nordover, foreløpig bare til Tromsø. Den fikk senere mer omfattende oppussing, blant annet ved BMV Laksevåg våren 1948, men den forble kullfyrt.

Med kaptein Frithjof Quigstad som fører gikk skipet sine siste turer i 1951 og kom tilbake til hjembyen siste gang 11. Oktober 1951. Den ble nå lagt opp i Bergen, med forfalt passasjersertifikat. I april 1952 måtte den også gi fra seg navnet til nybygningen i Århus, og ble i stedet omdøpt til Sylvia.

Sylvia fikk nå et nytt liv. Marinen var nå ute etter et høvelig moderskip til motortorpedobåter og overtok skipet 1. Juli 1952. Ved Bergens Mek Verksteders avdeling på Laksevåg ble det nå bygget om til moderskip og heiste kommando i juni 1953 som KNM Valkyrien.  Mye av innredningen av salongene ble beholdt, og under gråmalingen kunne en uten vanskeligheter kjenne igjen Bergenskes gamle stormfugl.

Valkyrien tjente Marinen til 1963, da den ble solgt til opphugging.

 

Kilde; "Hurtigruten-sjøveien mot nord" Dag Bakka jr. Seagull Publishing

 

no socket