Historien

Den første organiserte kystfarten på Nord- Norge tok til 1838 med dampskipet Prins Gustav, som gikk mellom Trondheim og Tromsø om sommeren. Etter hvert ble det flere skip som trafikkerte kysten, og ruten som var drevet av staten, ble forlenget. Først i 1857 ble det besluttet at private rederier skulle komme inn. De skulle få en godtgjørelse for postbefordring og eventuelt en viss direkte statsstøtte. Det tok flere år før noen kunne overta, men ingen ville seile nordover på vinteren. Dampskibskonsulent August Kriegsmann Gran i Indredepartementet tok i 1891opp den gamle tanken om en hurtigere forbindelse mellom sør- og nord-Norge. Han ivret for en ekspressrute mellom Trondheim og Hammerfest, som også skulle korrespondere med tog til Trondheim fra Kristiania.

Det ble gjort henvendelser til Det Bergenske Dampskibselskab og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab som avslo å komme med anbud. Begrunnelsen var bl.a. for svakt kartgrunnlag – det fantes kun to hydraferte kart, og det var enda et dårlig utbygd fyrvesen. I det hele tatt virket dette for usikkert. Saken ble foreløpig lagt bort. August Krigsmann Gran traff i 1892 direktør Richard With på en reise i Harstad. Dette endte med et anbud fra Vesteraalens Dampskibsselskab. Richard With ville ha kr. 70 000 for å gjennomføre ukentlige seilinger året rundt. I 1893 ble det undertegnet en fireårskontrakt hvor det skulle være seilinger mellom Trondheim og Hammerfest med 9 anløp i sommerhalvåret, og Trondheim og Tromsø om vinteren.

Søndag 2.juli 1893 kl.08.30 kunne DS Vesteraalen ringe for avgang, og legge ut fra kai ved Brattøra i Trondheim med kurs for Hammerfest. Det var nok noen stolte menn på broen som 67 timer senere la til kai i Hammerfest 30 minutter før annonsert ankomst. Hurtigruten var endelig opprettet. Dette ble starten på en viktig del av kysthistorien – kanskje den viktigste, med faste seilinger også vinterstid. Allerede året etter – 1894 – gikk den neste konsesjonen til Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab i fellesskap. Det ble etter hvert flere avganger i uka og forlengelse av ruten. I 1914 hadde Hurtigruten 5 seilinger som alle gikk fra Bergen til Kirkenes. Det har vært daglige faste avganger siden 1936, og slik har det vært til i dag, kun avbrutt av krigsårene. Med daglige avganger fra Bergen har vi i dag 11 hurtigruter i fart som er innom 34 byer og tettsteder langs leia. Om sommeren anløpes også Geiranger.

Krigen fikk store konsekvenser for Hurtigruten. Allerede 9.april 1940, ble Hurtigruten avbrutt.

Kun DS Dronning Maud fortsatte ruten til Kirkenes for lossing. De andre skipene ble losset der de befant seg. Skipene ble satt inn i transportoppdrag for norske myndigheter. DS Mira, DS Polarlys og DS Nordnorge ble imidlertid tatt av tyskerne. Utpå sommeren 1940 kom ruten i gang igjen. Finnmark ble krigssone i 1941 etter angrepet på Sovjetsamveldet, Hurtigruten ble forkortet til Tromsø. For å opprettholde ruten også i Finnmark, ble det satt inn båter i ”erstatningsruten”. Dette var små fartøyer som hadde mange krevende turer i all slags vær. Av de 15 skip som gikk fast i Hurtigruten i 1940, ble hele 9 senket. Også flere av de skip som ble satt inn som erstatning, gikk tapt som følge av krigshandlinger. Mer enn 700 mennesker mistet livet.

Etter krigen startet arbeidet med å gjenreise Hurtigruten. Man startet med ordinære seilinger til Kirkenes igjen i 1946 med 5 ukentlige avganger. 4 nye båter ble bestilt fra Italia. Det var MS Erling Jarl, MS Midnatsol, MS Vesterålen og MS Sanct Svithun. De ble levert i 1949 og 1950. Fra 1953 ble det igjen daglige avganger fra Bergen. På 50-/60-tallet fikk Hurtigruten en enestående posisjon i norsk samferdsel. Med ca en halv million reisende i tillegg til post- og godsbefraktning ble Hurtigruten en av våre største transportører.

Hurtigruten har ikke vært helt forskånet fra ulykker i etterkrigstiden heller. Vi har hatt 2 dramatiske forlis som begge satte mørke spor i Hurtigrutens historie. Det var forlisene av DS Nordstjernen som gikk på grunn i Raftsundet 22.september 1954, og MS Sanct Svithun som 21.oktober 1962 var sterkt ute av kurs og forliste ved Nordøyan fyr. Begge forlis medførte tap av menneskeliv.

Det var en generell sterk utvikling i Norge i etterkrigstiden, noe som var med på å skape et godt trafikkgrunnlag for Hurtigruten. Med nye tider kom nye skip, og vi kunne i 1964 si farvel til DS Lofoten fra 1932 som siste dampskip i flåten. Utvidelse av jernbane- og veinettet, bygging av broer og utvikling innen flytrafikken medførte også ny struktur innen samferdselen. På 70-tallet gikk passasjertallet sterkt ned.

I 1982/-83 fikk vi en ny generasjon skip med høy standard og moderne godshåndtering. Det var MS Midnatsol, MS Narvik og MS Vesterålen som da avløste eldre skip i Hurtigruten. Alle lugarer hadde dusj og toalett, noe som også ble installert på eldre skip. I 1987 ble det utarbeidet en ny plan som dreide fokuset spesielt mot turisttrafikken. Det ble også foreslått fra det offentlige en overgangstøtte til Hurtigruten kunne stå økonomisk på egne ben – deretter uten videre tilskudd. Hurtigruten har i alle år hatt statlige overføringer.

MS VesteraalenEn ny generasjon hurtigruteskip begynner med MS Kong Harald i 1993. Frem til 2003 ble 9 av 11 skip skiftet ut. Det er den største fornyelse i Hurtigrutens historie. De nye skipene har gode fasiliteter for kurs- og konferanse. De tre nyeste har dessuten trimrom samt sauna og boblebad. Ett av skipene har også svømmebasseng.

Hurtigruten er godt kjent også utenfor Norge som ”verdens vakreste sjøreise”, og er et av de viktigste satsingsområdene for norsk reiseliv. I vintersesongen går to av de faste skip i cruise i Antarktis. Dette innebærer at veteranene MS Nordstjernen fra 1956 og MS Lofoten fra 1964 settes inn i ordinær rutetrafikk. Også ellers brukes de nyeste skip en del i spesialcruise i vinterhalvåret. Hurtigruten går en spennende fremtid i møte.