Hurtigrutemuseet

Det var en seier for VDS å få kontrakten på den første hurtigruteseilingen i 1893. Idet Vesteraalen kunne heise postflagget, ble selskapet opptatt i den eksklusive krets av postførende selskaper. Siden stiftelsen i 1881 hadde Vesteraalske vært en outsider i forhold til de ”to store” på kysten, Bergenske og Nordenfjeldske. Det stod således mye prestisje på spill for Richard With og hans rederi da Vesteraalen 2.juli 1893 la ut fra Trondheim på sin første tur nordover i Hurtigruten.

 

Egentlig var Vesteraalen bygget for selskapets rute fra Tromsø og Lofoten/Vesterålen til Bergen, hvor det helt fra starten hadde hatt sin hovedinteresse. Skipet var levert fra Akers Mek Verksted i Oslo i januar 1891 og var av den vanlige typen i kystfarten, et kombinert passasjer- og gods-ruteskip på 613 brt og 165 fots lengde. Det var bygget som stormdekker, dvs med stormdekk over hoveddekket.

Overbygningen begrenset seg til et dekkshus akter med 1.plass entrè og røkesalong, midtskips var kjelecasing og maskinskylight, billettkontor med kommandobro over, samt et par nedgangskapper og tre lasteluker. Lugarer og salonger ellers lå under dekk.

Som nytt hadde skipet bare køyeplass til 25 passasjerer på 1.plass akter og 15 på 2.

 

Da det var klart at Vesteraalen skulle settes inn i Hurtigruten, ble den sendt til Bergen og i hui og hast bygget om med flere lugarer og rommelig postrom. I kystfart hadde skipet sertifikat for 200 passasjerer på tre klasser. Dampmaskinen var av triple-ekspansjon-type på 500 ihk, med kullfyrte kjeler. Farten var gode 10 knop i rute, og som ett av de første i landet var skipet utstyrt med elektrisk lys.

 

Med Richard With som fører kom Vesteraalen inn i Hurtigruten med avgang fra Trondheim hver søndag klokken 0800. Allerede året etter kom Bergenske og Nordenfjeldske med, og storselskapene sikret seg også kontraktene på den tredje og fjerde ukentlige seiling.

I sommermånedene var seilingene langt opp med korrespondanse i Hammerfest hver tirsdag til selskapets dampskip Lofoten, som gikk i egen turistrute til Svalbard. Som avløsningsskip under dokksettingen hver vår ble lokaldampskipet Røst benyttet.

 

Da VDS i 1909 satte inn Richard With, ble Vesteraalen overført til bergensruten etter 800 rundturer uten havari. To år senere fikk skipet sin ”second debut”, da Stortinget gav den femte kontrakten til Vesteraalske, og Vesteraalen kom nå tilbake i seilingene fra Trondheim. Dette var likevel bare en midlertidig ordning, inntil rederiet i september 1912 kunne sette inn den store Finmarken.

 

Ved siden av ruten på Bergen, gikk Vesteraalen om sommeren i turistrute fra Trondheim til Nordkapp. 19.desember 1913 gikk den på grunn ved Valdersund for sørgående og sank.

Skipet ble hevet og slept til Akers Mek Verksted for en omfattende reparasjon. Alt over stormdekket ble fjernet, maskinen ble overhalt, ny kjele satt inn og innredningen fornyet. På dekk kom det nye dekkshus med salong akter og promenadedekk over, ny bro, mastre og større skorstein. I det ytre fremstod Vesteraalen nå som et nytt og tidsmessig skip på 682 brt.

Ved revisjonen av fartsplanen fra 1.juli 1914, da de fem ukentlige Hurtigruteseilingene forlenget til Bergen-Kirkenes, fikk det tilbake sin faste plass.

I 20-årene ble skipet malt om med svart skrog, som selskapets andre hurtigruteskip, og ved levering av Lofoten i 1932 gikk det ut av ruten. Fra høsten 1936 ble skipet utleid til det nystiftede Narvik Dampskibsselskap som startet opp ekspressrute Narvik-Trondheim.

 

9.april 1940 gikk Vesteraalen i rute for Lofoten og lå i Trondheim for nordgående og ble liggende til utpå sommeren. Det skulle nå bli god bruk for pioneren. Fra sommeren 1941 ble den utsatte Finnmarkskysten et viktig operasjonsområde for sovjetiske ubåter. I september 1941 ble således Richard With torpedert ved Rolfsøy, og ruten ble nå forkortet til Hammerfest. Den ordinære Hurtigrute gikk nå bare til Tromsø, og Vesteraalen ble satt inn mellom Tromsø og Hammerfest. Videre østover ble ruten underholdt med leide motorkuttere, kjent som ”Erstatningsruten”.

 

Forbindelsen ble av vital betydning for befolkningen i Finnmark. Den krevde sine ofre; Vesteraalen ble ett av dem. 17.oktober 1941 var den på vei nordover fra Tromsø med sin besetning på 22 og 39 passasjerer. Den hadde nettopp gjort seg ferdig med Lopphavet og lå utenfor Nusvåg på vei inn til Øksfjord, da den ved 1600-tiden ble rammet av en torpedo, trolig fra en russisk undervannsbåt. Den traff midtskips fra babord og knuste hele skipet, som brakk over og forsvant i løpet av 30 sekunder. Bare seks av besetningen og en eneste passasjer – en kvinne – kom levende fra forliset.

 

 

Kilde ”Hurtigruten – sjøveien mot nord” Dag Bakka jr. Seagull Publishing