Hurtigrutemuseet

 

I 1948leide Nordenfjeldske to skip til Hurtigruten som begge hadde navn etter hovedstaden. Det ene var Stavangerskes Christiania, det andre Oslo, leiet fra Arendals Dampskibsselskab. Sistnevnte kom inn i januar 1948 som avløser for Kong Harald, som lå på verksted, og seilte ruten frem til juni 1948.

Oslo var levert i oktober 1929 fra Nydals Verksted i Oslo som det siste av Arendalskes store dampskip for Kystruten Oslo-Bergen. Skipet var på 881 brt og 188 fots lengde og var bygget til et nokså konvensjonelt arrangement med 1.plass akter med 104 køyeplasser og 2.plass i forskipet med 51. Passasjersertifikatet lød på 600 i innenskjærs fart. Maskinen var av Lentz-konstruksjon, en dobbel compound på 1350 ihk, som gav en rutefart på 14 knop. Av utseendet var Oslo et elegant skip med relativt konservative linjer, og det var som de øvrige norske ruteskip på denne tid bygget med kullfyring. I kystruten fikk Oslo seile sammen med skip fra Stavangerske.

Oslo fikk prøve seg i Hurtigruten de første seks månedene av 1948, mellom Bergen og Kirkenes. Tonnasjesituasjonen begynte så å bedre seg og skipet ble levert tilbake.

Vinteren 1949/50 ble det modernisert ved Drammens Slip & Verksted og fikk innlagt oljefyring. De kombinerte last- og passasjerrutene rundt Sørlandet møtte etter hvert stigende konkurranse fra bil og jernbane, og høsten 1958 ble Oslo trukket ut.

I mai 1959 ble skipet overlevert til greske kjøpere, Epirotiki Steamship Navigation CO i Piraeus for 21.000 pund, og gav det navnet Aegeus. Nå ble det benyttet i rutefarten mellom Piraeus og øyene; fra 1965 som Kefallinia. Under klargjøring av sommersesongen brøt det ut brann om bord 15.mai 1968 mens det lå i Ambelakia utenfor Piraeus. Skipet sank på grunt vann og ble senere hugget.

 

Kilde: "Hurtigruten-sjøveien mot nord" Dag Bakka jr. Seagull Publishing.