Hurtigrutemuseet

Utvidelsen av Hurtigruten fra 1.juli 1919 med en sjette ukentlig rundtur, ga behov for nye skip.

Foruten at Det Stavangerske Dampskibsselskab kom med, tilbød Nordenfjelske å sette inn Kong Harald. Selskapets aldrende flåte kunne vel trenge mer moderne tonnasje, og bortfall av turistseilingene og omleggingen av ruten på Hamburg gjorde at selskapet nå satt med flere gode ruteskip som de ikke hadde umiddelbar bruk for.

Faktisk hadde Kong Harald allerede debutert i Hurtigruten, da den våren 1919 ble satt inn i egen ekspressrute med post og passasjerer nordover fra Trondheim. Seilingene ble annonsert under Hurtigruten. Sommeren samme året kom det inn som fast skip, og det skulle gjennom 31 år gjøre en betydelig innsats.

Kong Harald ble levert i oktober 1890 fra Joh C Tecklenborg i Geestemünde. Som nytt var det på 955 brt og 198 fot, bygget som stormdekker med tre klasser og 70 køyeplasser. I innredning var skipet spesielt utformet for kunne seile med turister i sommermånedene , men var primært beregnet for gods og passasjerbefordring i stamruten mellom Hamburg og Finnmark. I kystfart hadde skipet sertifikat for 502 passasjerer. Maskineriet var av triple-ekspansjon-type og utviklet 1100 ihk, fart i rute var 12 knop. I størrelse og utseende var Kong Harald av den vanlige typen som Bergenske og Nordenfjelske fikk levert på den tid, med stormdekk og lasterom for og aktenom maskinen og med salonger og de fleste lugarene på hoveddekk.

Sammen med rederisøsteren Ragnvald Jarl og Bergenskes Mira, Neptun og Venus kom Kong Harald hver sommer til og seile i selskapets spesielle turistrute  fra Hamburg og Newcastle til Nordkapp. Fra 1906 frem til utbruddet av Første Verdenskrig organiserte også selskapene regulære cruise fra Kontinentet til Svalbard, hvor Kong Harald seilte sammen med Neptun. Som de andre ”turistdamperne” ble Kong Harald hver vår luftet ut, vasket, malt og utrustet for sommerens eventyr. Frem til 1914 var det vanlig med hvitmalte skrog. Men turisttrafikken ble aldri mer enn et godt betalt supplement i lyse sommermåneder; resten av året måtte det tjene sitt levebrød i vanlig rutefart. Sommeren 1909 gjennomgikk Kong Harald en omfattende ombygging . Skroget ble forlenget til 1110 brt og 220 fot, innredningen ble modernisert, maskinen bygget om og kjelene skiftet ut.

Tross alderen hevdet Kong Harald seg godt, da den våren 1919 kom i selskap med tretten andre skip i Hurtigruten. Den hadde ord på seg som en komfortabel og solid båt, som somrene 1919 og 1920 også ble benyttet i en ukentlig ekspressrute med post og passasjerer mellom Trondheim og Tromsø.

Sommeren 1924 var skipet innblandet i en tragisk ulykke som rystet nasjonen.  Natt til 17.juni var den på vei sørover Vestfjorden, da den i tett tåke kolliderte med nordgående Haakon Jarl ved Landegode. Til tross for omfattende skader klarte besetningen på Kong Harald å ta opp overlevende fra den synkende Haakon Jarl, som sank med 17 menneskeliv.

Den 17.februar 1929 brøt det ut brann akter på 1.plass kort etter avgang fra Kirkenes. Brannen ble slukket uten personskader, men skipet måtte på verksted i Trondheim. Ved selskapets Nordre Verft og Trondhjems Mek Verksted fikk Kong Harald nå en fullstendig ominnredning. 1.plass ble beholdt akter med 48 køyeplasser, mens det nå ble innredet en rommelig 3.plass midtskips, med 50 køyer. 2.plass ble sløyfet. I det ytre ble midtskipshuset kledt inn og det ble bygget ny bro og bestikklugar på båtdekket. Noen havarier var nok også Kong Harald ute for gjennom sitt lange liv på kysten. 6.oktober 1937 fikk den maskinskade ved Ørsnes, og måtte slepes tilbake til Trondheim av bergingsbåtene Parat og Traust.

9.april 1940 lå Kong Harald ved verksted i hjembyen for den årlige puss, mens gamle Erling Jarl seilte som avløsningsskip. Det første krigsåret kostet Nordenfjeldske hele fem hurtigruteskip; i januar 1941 var det bare Kong Harald tilbake. Utpå sommeren 1940 kom ruten i gang igjen, og 2.juli stevnet Kong Harald nordover fra Trondheim i første ordinære rute til Kirkenes. Men allerede høsten 1941 ble den amputert til Tromsø, og derfra ført videre med leide motorkuttere.

Kong Harald kom ut for mange dramatiske situasjoner i løpet av sitt lange liv. Under det allierte raid mot Lofoten i desember 1941 ble skipet oppbrakt sør for Lødingen av britiske krigsskip. Det var meningen å ta med skipet over til Storbritannia, men av mangel på kull fikk det bli igjen. 14 av mannskapet valgte å bli med over. 21.januar 1943 ble skipet angrepet av to MTB’er  i Frøysjøen  mellom Florø og Måløy, men torpedoene bommet og detonerte mot land. I februar året etter passerte to torpedoer like foran baugen da det ble angrepet av en undervannsbåt på Folla. Kong Harald holdt det gående inntil det fikk maskinskade i september 1944 og ble forhalt til BMV Laksevåg. Her fikk det betydelig skade under alliert flyangrep 4.oktober, noe som satte stopper for videre seilinger så lenge krigen varte.

Ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945 lå skipet fortsatt ved verksted, men kunne settes inn i Hurtigruten allerede i juni 1945, gammelt og nedslitt. 27.februar 1946 var det første hurtigruteskip som anløp Øksfjord etter krigen, på sin første tur til Kirkenes.

Nordenfjeldske besluttet å koste de nødvendige reparasjoner på skipet for å holde det i fart inntil nye skip kunne leveres. Fra februar til juli 1948 lå Kong Harald ved Trondhjems Mek Verksted for en omfattende ansiktsløftning, med en høy avrundet bro og en lav, moderne skorstein. Båtdekket var bygget sammen, og i det indre var innredningen modernisert og pusset opp. Med Olav Bolling som fører seilte nå Kong Harald sine siste år.

Fra oktober 1950 leide selskapet inn Alta til å overta seilingene, men på sin siste tur grunnstøtte Kong Harald om morgenen 17.oktober 1950 på Heggebåen ved Florø, med fullt belegg av passasjerer. Skipet hadde god fart og det så en tid kritisk ut, med fare for at skipet skulle kantre, som Haakon VII i 1929. Klokken 0700 kom lokalbåten Atløy til og tok ombord passasjerene, og snart etter gled skipet av grunnen og tok seg inn til Askvoll ved egen hjelp. Bergingsbåten Uller kom til assistanse, og deretter gikk Kong Harald til Trondheim for opplag.

I februar 1951 ble skipet solgt for 500.000 kroner til Ostende Remorquage Letzer SA i Antwerpen. Under navnet Westende ble den brukt som ”badebåt” til Ostende et par sommere. I juni 1954 bar det til opphugging i Brugge, hvor en av kystens trofaste tjenere nå ble hugget opp.

 

Kilde: "Hurtigruten-sjøveien mot nord" Dag Bakka jr. Seagull Publishing