Hurtigrutemuseet

Den Nordenfjeldske Dampskipsselskab i Trondheim hadde allerede begynt å fornye sin aldrende hurtigruteflåte da Haakon Jarl sank etter kollisjon på Vestfjorden 17. Juni 1924. Kort etter ulykkesbudet fra Vestfjorden tegnet Nordenfjeldske kontrakt med Fredriksstad Mek Verksted for et nytt skip, den første nybygging til Hurtigruten siden Finmarken i 1912.

Døpt Dronning Maud gikk skipet prøvetur i Oslofjorden 30. Juni 1925. Det var ikke bare det største skip i Hurtigruten, men også et skip som i interiør og eksteriør innvarslet en ny tid. Med tonnasje på 1505 brt, 570 tdw og lengde på 235 fot, hadde det to gjennomgående dekk og lasterom forut og akter. I det ytre la en merke til de elegante, rene linjer og den store overbygningen med et langt, sammenhengende promenadedekk.

Dronning Maud introduserte et nytt arrangement; 1. Plass var flyttet midtskips, med store salonger på båtdekket, og med varmt og kaldt vann i lugarene. 2. Plass var for første gang kuttet ut til fordel for en adskilling bedre 3. Plass akter , med ”lyse og praktiske” salonger og lugarer. Det fortelles at da Dronning Maud ankom Trondheim på sin første tur, steg Nordenfjeldskes direksjon ombord for å bese skipet. Av gammel vane fant de veien akterut og slo seg ned i 3. Plass salong, i den tro at de var på 1. Plass.

Maskineriet var av Triple ekspansjons- type og utviklet 1500 nhk. Kjelene var fremdeles kullfyrt, av hensyn til mulighetene for bunkring nordover kysten. Under prøveturen kom farten opp i 16, 25 knop, mens rutefart lå på 13. Skipet viste seg som en ypperlig sjøbåt.

3. juli 1925 ble Dronning Maud formelt overlevert, og etter presentasjon gikk det nordover til Trondheim, hvor det mandag 13. Juli gikk inn i nordgående rute fra Brattøra kl 1200. Nordenfjeldske hadde tatt et stort løft; 2,35 millioner kroner kostet skipet. Med Dronning Maud hadde Hurtigruten fått et nytt flaggskip, og i seks år fremover skulle den forsvare tittelen. I 1931 ble den det første skip i ruten med radiotelefon, som skulle gi ekstra sikkerhet.

Første nyttårsdag 1940 reddet skipet 36 tyske sjøfolk og to norske loser fra det tyske Johan Schulte, som hadde mistet propellen og drev mot land ved Buholmråsa. I nordvestkuling og snøkave tok kaptein E M Grundt hurtigruteskipet så nær oppunder havaristen at det kunne hives en line ombord, og folkene ble deretter trukket i skikkerhet.

9. april 1940 var Dronning Maud for nordgående ved Sandnessjøen og fortsatte i ruten til Kirkenes. Den ble så rekvirert av myndigheten og førte blant annet norske soldater fra Alta til Sjøvegan. 1. Mai tok skipet ombord et sanitetskompani i Sørreisa for Foldvik i Gratangen. Det førte tydelige Røde Kors- merker og flagg. Under manøvrering til kai i Foldvik ble det oppdaget av tre tyske fly, som gikk til angrep med bomber og maskingevær. To av bombene traff den ene ved forluken og den andre mellom broen og skorsteinen. Dronning Maud kom i brann, og 18 mennesker ble drept og 31 såret. Det brennende vraket drev på grunn utenfor kaien i Foldvik og veltet over med babord side mot land. Det ble en tragisk skjebne for et fremskrittets skip.

 

Kilde; "Hurtigruten-sjøveien mot nord" Dag Bakka jr. Seagull Publishing